Supernanny

Jeg kan snart kalle meg supernanny, for det er ikke måte på barnepass for tiden.

I fredags var det Peik som skulle passes på kontoret og i dag har vi passet Erle.

Fordelen med Erle er jo, som kjent, at hun er velvillig når det gjelder å dele med seg av maten.
Peik har desto større respekt for meg og det er jo greit. Han er jo bare en liten snørrvalp og skal vite sin plass. Men det er veldig koselig når han kommer innom. Det blir litt mere røre på kontoret da - også i ordets rette forstand, for han er veldig glad i å henge over kanten til papirkuvene og finner alltid noe han kan finfordele og spre ut over gulvet.
Mor og jeg synes det er helt OK. Det er viktig at alle trives som kommer til oss, enten de har to eller fire ben.

Men tilbake til Erle.
Mor og jeg hentet henne hjemme hos mormor i formiddags og trillet en sovende Erle hjem til oss.
Det er en kunst å gå pent ved siden av vognen, men i dag synes jeg at det gikk ganske så bra.
Senere på dagen dikk vi tur rundt på Odden med Erle i bæremeisen.
Det er veldig trivelig og mye bedre for meg, for da kan jeg få svinse rundt litt mere og snuse på det jeg vil.
Erle synes også det er fint der oppe på ryggen til den som bærer, prater og synger hele tiden.

Vi hilste på hestene som bor der nede også.
Jeg synes de er veldig store, alltså, og litt skumle. Men i dag dristet jeg meg til å strekke meg opp på bakbena og snutehilse litt på en av dem når mor og Erle snakket med den. Det gikk bra...

Vi så forresten svaler på Odden - flere enn en - og da skal det vel være sommer, sies det.

Lørdager er ofte uforutsigbare.
I går fant mor på at vi skulle gå en lang morgentur på kort tid.
Da må man gå fort - eller løpe.
Vi gjorde begge deler. Fin for meg, men mor har ømme muskler i dag for hun har ikke løpt på lenge (mange år...)
Til sist endte vi opp hos Anita's hund og katt og kjøpte med en masse rått fôr, så vi har en stund.
Jeg fikk godbit, kanskje fordi vi kom så tidlig på besøk i butikken, og så ble jeg veid og funnet passe tung (25,9 kg) for min høyde.
Det var en fin start på dagen.

Ettermiddagen derimot, ble ganske så kjedelig.
Mor og far skulle på to jazzkonserter og plasserte meg på kontoret - alene uten en eneste pasient på besøk. Godt nok fikk jeg et smakfullt tyggeben, men det tok jo slutt ganske snart.
Etter et par timer ble jeg luftet og fôret og forlatt igjen for enda et par timer.
Sukk.
Gjett om jeg var happy når det endelig bar hjemover og alt var som det pleier (brukar).

Siden vi skulle passe Erle fra formiddagen i dag regnet jeg med at det var greit å starte dagen i god tid, så jeg fikk opp mor kl.06.30. Hun fikk i sin tur opp far ikke så lenge etter og før vi dro for å hente frøkna så hadde vi plantet om opptil flere bønner, alle agurklpantene og noen andre planter og satt dem i drivhuset. Far hadde gravd et hull (for å flytte peonen en gang), rensket noe av oppkjørselen og assistert mor med plantepottene.
De fleste pelargonene (av de som har overlevd) har fått midlertidig plass i drivhuset og nå håper vi at det går bra med dem.
Ja, jeg sier "vi" for jeg er jo med om enn ikke fullt så aktivt som i fjor. Jeg har valgt en litt mer tilbakelent holdning i år og fungerer mere som inspektør og overvåker.

Nå er det kveld.
Mor har vært på enda en konsert. Denne gangen en klassisk i Hamardomen med tre sopraner og Hedmarken symfoniorkester.
Jeg og far ble hjemme med Erle til Lars og Stine kom og hentet henne.
Noen må passe huset også.

Nå har jeg tenkt å passe sofaen i noen timer.
Kanskje jeg passer fotenden i fars seng også om en stund.
Vi får se.

Mor har forreste meldt seg og meg på en "hundeskoleuke" til sommenen ved Hundcampus i Hällefors.
Det blir fem fulle dager med hundeaktiviteter, skole, lek og allmen hundegalskap.
Det blir helt sikker alldeles herlig.

Hej då!

Flått (fästing)

Første fete flotten fjernet fra fronten på frøkna!

Jeg fant en fet flått på Bellas bryst i morges.
Ekkle kryp...

Det var bare å finne frem flåttfjerneren å få dratt den vekk.

Heldigvis hadde jeg snakket med Per Arne (han med dyrefôret Husse) om å teste noen dråper mot insekter  fra Husse, basert på vegetabilske fettsyrer.
Jeg fikk dem i dag og nå skal det dryppes mot flere flått.

Håper virkelig det fungerer.

Hilsen Moder'n

Kjerringrokk (Åkerfräken)

Hei!

Jeg har funnet en ny delikatesse.

I lørdags når vi gikk luftetur utenfor selskapslokalene, snubblet jeg over noen vekster som jeg instinktivt følte at jag bare måtte ha.
Mye.
De så ut som tynne, hvite asparges (sparris).
Mor syntes jag kunne begrense inntaket noe, for de vokste i grøftekanten (dikeskanten) langs en bilvei og var kanskje ikke så rene.
I mandags fant jeg flere sånne stilker med knupper nede ved Mjøsa og jeg kastet meg straks over dem. Det er knuppene som er best.

Planten heter Kjerringrokk (Equisetum arvense på latin) og brukes av mennesker for bl. a. å forebygge bærekatarr, men det inneholder også ting som styrker immunforsvaret, er nyttige for maven og for hud, hår og negler.
Nå på våren stikker de opp av bakken som bleke asparges, men senere på sommeren ser de mere ut som grønne reverumper.
Den inneholder mye kisel, men også andre plantestoffer som kan være nyttige og etter en lang vinter kan det jo være nødvendig å fylle på med litt av hvert.

Vi hunder har ofte nese for det vi trenger og finner vi det ute i naturen så er det jo bare å forsyne seg.
Mor vi gjerne ha overoppsynet, så jeg ikke spiser noe som ikke er så bra likevel, men hun har da ikke så god nese som meg!!!?!!

Overnattingsgjester

Vi har hatt overnattingsgjester i helgen.

Det var yngste søster til Lars sin mamma - altså tante Kari - og hennes to døtre, Emilie og Anna, som kom.
Det var kjempekoselig.

Emilie og Anna koste masse med meg. Jada, tante Kari også, så klart.
Anna er yngst (12 år) og veier ikke så veldig mange kilo mer enn meg. Hun og jeg ble ekstra gode venner. Jeg syntes vi liksom var litt på samme nivå på et vis. I alle fall i størrelse.

Grunnen til at vi fikk besøk var at Kristoffer, som er yngste sønn til Lars søster Camilla, skulle konfirmeres.
Jeg vet ikke hva konfirmasjon er, men på lørdagen kledte seg alle i fine klær. Kari og jentene forsvant før oss og skulle være med på selve seremonien.
Mor fikk på seg noen rare klær med et kjempelangt skjørt (Sverigedrakten, red. anm.) som jeg aldri har sett før. Jeg ble litt usikker et lite sekund, for jeg kunne jo ikke vite hva dette skulle bety, men det gikk fort over.
Jeg skulle jo få lov å bli med, ble det sagt.

Det jeg skulle få lov til var å ligge i bilen mens de andre satt inne et sted og spiste masse mat og kaker og feiret konfirmanten.
Dårlig gjort.
Jeg kunne da godt ha fått være med, for jeg liker Kristoffer.
Både Erle og jentene til Kari, Lars og alle de andre jeg kjenner i familien var der.
Erle hadde sikkert sørget for at jeg hadde fått smake på litt av hvert.

Etter en stund kom far og tok meg ut av bilen. Mor dukket også opp og så fikk jeg en luftetur før jeg måtte i bilen igjen.
Det går helt fint å ligge der altså, men det hadde vært mye morsommere å være inne med de andre.
Jeg fikk et øre til trøst, men det spiste jeg ikke før jeg kom hjem.

Nå vel. Til sist reiste vi hjem og etter en stund kom Kari og jentene også og da ble det straks veldig mye hyggeligere.

I dag spiste vi frokost ute alle sammen selv om det var litt kaldt. Det var jo sol som vi måtte nyte ( I går morges snødde det!). Så pakket gjestene og reiste sin vei.

Resten av dagen har mor og far ordnet i hagen. De har  luket ugress, fjernet løvet som lå over urtene, gravd opp en stor rot og herjet verre.
Jeg foretrakk å betrakte det hele litt på avstand. Vi hadde jo tross alt gått lange morgenturer både i går og i dag. Dessuten syntes jeg at jeg kunne hvile litt etter å ha vært lillvertinne i flere dager.

På ettermiddagen kom nabo Peer Ola og hjalp oss med å lage hull i noen plank som mor og jeg skal bruke til øvingsbane når vi trener på søk.
Det ble fint og fungerte bra. Nå triller ikke krukkene med luktesaker over ende lengere, så det blir lettere å holde orden på dem både for mor og meg.

Det var det for i dag.

Hei, hei!

Barnepike

Hei!

Når vi avsluttet sist innlegg, sa jeg at Peik kom på besøk på kontoret.
Peik er altså den lille Shetland Sheepdog-valpen, som nå er tre måneder.

Denne gangen syntes matmødrene våre at vi kunne få være sammen litt mere og Peik slapp å ligge i buret når mammaen hans lå på benken.
Det betydde i praksis at det var jeg som måtte være barnepike og passe på ham.
Mor kikket til oss innimellom - ganske ofte faktisk - men jeg klarte oppgaven veldig bra og tasset etter ham når han var på oppdagelsesferd, vasket ham både her og der, delte pinne med ham og lekte sånn passe mye.
Han synes nok at jeg har litt stor snute og labber, for han piler inn under en stol og tar "time out" av og til.
Da venter jeg rolig ved siden av.

Rett som det er tar han fart og kommer som et lite skudd og løper forbi meg.
Da må jeg late som leg løper litt etter, men jeg tar ham ikke.
Det lager så morsom lyd når han løper fort, fort med de bittesmå potene sine over gulvet.
Jeg tror han synes det er både skrekkelig skummelt og kjempemorsomt på en gang.

Jeg tro jeg passet ham i nesten to timer og det må ha vært en mere krevende oppgave enn jeg hade trodd, for etterpå sovnet jeg - og det tror jeg han gjorde også.

Hei!

Oisan, det gikk litt lang tid fra forrige innlegg... Men nå er vi her igjen.

Siden sist har vi gjort litt av hvert. Det har jo vært noen ekstra fridager.

For eksempel så var vi barnevakt for Erle i lørdags.
Hun ble levert i sovende tilstand om formiddagen og det var bare å liste stille rundt og vente tålmodig på at hun skulle våkne.
Under tiden trasket mor rundt i hagen med saks og hansker og plukket små brennesler som har kommet opp under busker og i blomsterbedd.
De skulle hun koke suppe på, sa hun og den skulle krydres med løpstikkebladene som også har begynt å stikke opp av jorden.
Det har hun visstnok som tradisjon hver vår - å koke en stor porsjon brennesselsuppe.
Og så sier hun at det er skrekkelig nyttig.
Tja...? Jeg liker bedre å spise jord og kveke, hvis jeg først skal ha noe ute i hagen nå. Ikke trenger jeg å koke det heller. Spiser det naturell og skyller ned med regnvann fra en eller annen krukke som har stått lenge og godgjort seg.

Når Erle våknet og var ferdig fôret og skiftet på, så dro hun og jeg og mor til Furuberget.
Der møtte vi Ludvig og Eva.
Med Erle i bæremeisen dro vi på skogstur med innlagt spisepause oppe ved en av gapahukene (vindskydden) som er satt opp inne i skogen.
Å, det var så herlig. Masse dufter for hundesnuter. Erle som pludret storfornøyd på ryggen til mor.
Når vi hadde mulighet forsøkte Ludvig og jeg finte hverandre.(Men vi fikk ikke lov til så mye av det...)
Eva og mor beundret alle blåveisene (blåsipporna) som blomstret innover skogbunnen.
Kjeks og godbit til alle i spisepausen.
Jeg håper det blir mange sånne turer fremover.

På søndagen var det en helt annen tur vi skulle på.
Etter en solid morgenpromenade, frokost og litt pussel i hagen ble jeg kommandert inn i bilen, som var pakket med vesker og sekker og ivei bar det.
Til Sverige og til Kjell - han med plättarna (små pannekaker).

Det var ingen unntak denne gangen. Plättarna stod på kjøkkenet og ventet på meg og smakte himmelsk.

Vi fikk selskap av Bosse til middag  om kvelden. Han hadde også med seg pannekake til meg, som jeg slukte i et jafs. Mmmm, deilig. Jeg er heldig, jeg
På  mandagen kom Olof og Agneta til middag og det var også koselig.

Alle var vi oppe tidlig om morgnene og jeg fikk lange turer i skog og på landevei.
Kjell har et lite torp litt utenfor Filipstad som vi var innom for å kikke til.
Det var et fint sted, for der kunne jeg løpe fritt.

Mandagskvelden ble jeg med mor og far for å se på ilden.
I Sverige feirer man noe som heter Valborgsmesse den 30 april.
Da tenner man et stort bål, holder tale til våren og synger friske vårsanger.
Det var mange mennesker samlet rundt bålet. Mange hunder også og jeg kunne egentlig tenkt meg å hilse på de fleste av dem, men det skulle jeg ikke, nei.
Vi skulle bare stå der og høre på talen og korsangen og se på ilden og bare stå rett opp og ned uten å finne på noe morsomt.
Det var kjedelig, syntes jeg, men man må tydeligvis finne seg i litt av hvert som hund.
Heldigvis gikk vi en fin omvei hjem igjen.

Tirsdag var det hjemreisedag og ormetabletter (mot dvärgbandmask) i leverpostei til frokost.
Det var varmt i været og Kjell serverte kjøttkaker (köttfärsbiffar) på balkongen til lunsj før vi dro.
De smakte minst like godt som plättarna.
Så tok far og jeg beina  fatt og gikk hjemover mot Hamar. Etter en stund kom mor og plukket oss opp i bilen, så vi slapp å gå hele veien.

Det ble en kort men intens arbeidsuke på denne måten og nå er det fredag igjen.
Vi venter overnattingsgjester i kveld. Det blir spennende og sikkert hyggelig.

Nå har jeg fått besøk av lille Peik her på kontoret, så nå har jeg ikke tid til mere skriving.

Vi voffes.
Ha en fin helg!

Ps. Mor har meldt oss på et kurs for at jeg skal få ta apellmerke (bronsjemerke) i lydighet. Det begynner etter pinse. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Jeg er da lydig nok når det passer meg...
Men det blir sikkert morsomt å trene sammen.

Peik

Hei!

Etter påske har vi noen ganger hatt besøk av Peik her på kontoret.

Piek er en Shetland Sheepdog. Han er nå ca 13-14 uker og ikke veldig stor.
Faktisk er han veldig liten, selv om han har blitt større siden han var her første gang.
Jeg tror det kan gå minst to Peik oppå hverandre under maven min. Kanskje tre også.
Og så er han kjempesøøøøt.

Første gang han var her fikk jeg ikke lov å hilse på ham annet enn når han satt på armen til mamman sin.
Nå slipper han ned på gulvet og vi kan hilse ordentlig. Men mor er hakk i hæl på meg hele tiden, for hun stoler ikke på at jeg husker på å være forsiktig med labbene når jeg skal snakke med ham.
Pøh! Jeg ser da at han er liten!
Men jeg må jo prøve å holde litt på ham, så jeg får snuse ordentlig. Han står jo ikke stille ellers...

Ja, han er veldig rask også altså, og piler ivei over gulvet når han kommer.
Hvis han synes det blir for mye av meg, smetter han inn under en stol. Men han blir aldri lenge der før han tripper ut på nye eventyr.
Han er faktisk ganske tøff og sjenerer seg ikke for å gå på sjekkerunde på hele instituttet.

Vi får, som sagt ikke være alene sammen ennå, så når mamman hans skal ha nåler, må han ligge i buret sit og jeg må ligge utenfor behandlingsrommet. Det synes han er dumt en stund, men så sovner han nok, for det blir fort stille.
Men jeg har kjent på lukten at han har vært både her og der når jeg ikke har vært til stede.
Da får han lov å tasse i hælene på mor hvis han vil og har det visst  travelt med å teste det meste på kontoret; flytte på alle skoene, smake av skolissene og tygge pinner fra vedkassa, rive i stykker baller av papir fra behandlingsbenken og henge i frynsene på pleddene på rommene.
Det er nok å drive med her for en ung og oppfinnsom herremann.

Han har så liten munn og så små tenner at det ikke synes så godt om han tygger på noe - ikke ennå...

Jeg gleder meg til han blir så stor at vi kan leke litt mere.
Kanskje han kan komme på besøk hjemme hos oss også.

Hei då!