Kurs-iv stil

Nå har vi begynt på kurs, mor og jeg.
Sånn at jeg skal kunne få bronsjemerke (appellmerke) i lydighet og mor skal lære mere om hvordan hun skal lære meg det jeg skal lære.

Jeg begriper fortsatt ikke hva jeg skal med det, for jeg er jo - som sagt - lydig nok når det passer meg og jeg kan det meste, bare jeg får riktig beskjed, så jeg forstår hva jeg skal gjøre.

Det viste seg likevel at dette var noe annet en å bare sitte pent, ja.

Første kvelden skulle vi sitte "på plass" og følge med.
Jeg har jo sittet på den plassen mange ganger, men nå skulle jeg finne den selv - og i tillegg skulle jeg sitte penere enn pent. Helt rett og med potene på høyde med potene til mor.

For noe pirk!

Vi fikk hjemmelekse på den.
Men selvfølgelig følger det med en del godis og masse ros, så jeg jobber gjerne for saken.

Vise tenner skulle vi også.
Jeg har meget fine tenner, så det sjenerer meg ikke å vise dem. Men før og når de skal tittes på må jeg sitte penere enn pent på plass og helst ikke flytte på meg når tandtitteren kommer.
Ikke bare lett; Jeg vil jo gjerne være høflig og hilse på folk....

Kveld to skulle vi gå på plass - eller "fot", som det visst heter fra nå av for å skille det fra å sitte på plass. (Jeg kom på at det kanskje var smart, fordi Bella ble hengende etter når jeg sa "på plass" og gikk fremover. Red. anm.)
Det har vi jo øvet på før også, men da har jeg fått lov å se frem og rundtomkring nesten som jeg ville.
Nå skulle jeg helst bare se på mor.
Hva er vitsen med det da? Henne ser jeg jo mesteparten av dagen!

Ny hjemmelekse.
Og mens de andre fikk én hjemmelekse hver, så fikk mor og jeg to.

Vi har allerede trent i dag og en gang slo jeg til og gikk så fint som jeg skulle i flere meter. Det lønte seg.

Nå er det fredag ettermiddag og jeg har jobbet overtid fordi far skulle noe annet og ikke kunne hente meg.
Jeg venter fortsatt på at mor ska bli ferdig, så vi kan gå hjem.
Men nå gjenstår det bare å rydde, tror jeg.

Heisann og voff sa'n!

Frisk fisk

Jeg er frisk som en fisk.

I går var far og jeg ute hos veterinær Lisel for å vise frem flåttbittet.

Fine fisken, sa Lisel.

Jeg skal bare spise opp de siste pillene med antibiotoka - og de er jo deilige med leverpostei på - så er jeg ferdig med det.

Pinsehelgen

I fredags fikk jeg besøk av Wilje, min portugisiske vannhundvenninne. Hun skulle være hos oss helt til søndag.

Det var lenge siden sist og jeg ble kjempeglad over å få selskap.
Wilje var litt mer tilbakeholden og syntes jeg kunne oppføre meg ordentlig og ikke hoppe og sprette og leke hele tiden.
Men noen runder rundt bærbuskene fikk jeg henne med på i alle fall.
Det var veldig varmt i været, så det begrenset seg selv hvor mye vi orket å holde på.

Wilje, som er klippet på tradisjonellt vis, med masse pels på overkropp og fremben og kort over hofter og bakben, hun hadde det veldig varmt, sa hun og slo seg ned i skyggen.

Om natten slo hun seg ned i sengen mellom mor og far og det var ikke adgang for meg der da - sa Wilje.

Lørdag morgen var vi oppe tidlig og gikk lang tur før varmen kom og tok oss.
Vi gikk langs Mjøsa og Wilje fikk kjølt seg ned i vannet.
Jeg nøyde meg med å vasse opp til anklene. Jeg er jo nyklippet og har det ikke så hett i pelsen.

Når vi kom hjem stod vognen til Erle utenfor og Erle selv lå oppi og sov.
Vi hadde fått i oppgave å passe frøken noen timer, for Lars og Stine skulle kjøre flyttelass.

Mor satte seg i bilen og dro med en gang og overlot hele ansvaret til meg, Wilje og far.
Men hun kom tilbake like etter at Erle hadde våknet.

Det var kjekkt å ha vennine å dele barnepasseoppgaven med.
Vi greide det helt fint sammen og Erle var fornøyd med vårt selskap også. Vi fikk en stor balje full med vann å leke med og når mor lagde middag satt Erle i bæremis på hennes rygg og kaste ting og saker på gulvet - og i hodet på meg.
Da er det greit å være tjukk i skallen.

Når middagen var spist og jobben var gjort, var det tid for kveldstur og etter det sovnet alle (unntatt mor) ute på terrassen.
Sånn var vår pinseaften.

Neste morgen, første pinsedag, var vi ute enda tidligere. Det er nesten ingen ute så tidlig på en søndag.
Jeg skjønner ikke det. Det er jo så fint da. Fuglene synger for fulle halser, blomstene blomstrer og dufter og det er en hel masse nyheter i veikanten etter natten.

Wilje skule hjem i dag og når vi var ferdige med en planteøkt i hagen ble vi puttet inn i bilen alle sammen.

Når vi hadde sagt "ha det" til Wilje satte vi kursen mot andre siden av Mjøsa og til Bodil og Kai ved Randsfjorden.

Der ble det mere tur i skogen, deilig grillmat servert ute og en sen kveld.

Sene kvelder er ingen hindring for tidlige morgenstunder. I hvert fall ikke når en sover borte og nå var det blitt andre pinsedag og fridag på en mandag. Fint.
Men den trappen fra andre etasjen hvor soverommet er har ikke blitt mindre bratt siden sist.
Det var bare for mor å bære meg ned.

Utpå formiddagen dro vi opp i høyden  vest for Randsfjorden for å se på en foss (Hønefossen) som i gamle dager (17-1800-tallet) ble brukt til tømerfløting.
Det var litt av et byggverk, med lange murer i flere nivåer langt nedover langs fossen.Langt inne i skogen...

Det ble lunsj med jordbær før vi satte oss i bilen og reiste hjem og gjorde siste økt i drivhuset.

Så var pinsen over for i år og nå er det ikke flere sånne helligdager før til jul.

Ha det!

Stakkars meg

Hei!

Det har sin pris å dra ut på eventyr.

I tirsdags oppdaget mor en diger hævelse (svullnad) ved siden av mit høyre øye (alltså det som ikke ble skadet  i  fødelsesdagskalaset...).
Denne hævelsen var rød og litt klissen og stor som en klinkekule (spelkula). På toppen av kulen satt en flått (fästing) og flottet seg (höll fäst).

Det ble en tur til veterinär Lisel så fort som mulig.
Hun sa "huffa meg" og fotograferte kulen, for noe så stort og styggt hadde hun bare sett på bilde og da var det mennesker som var blitt bitt.

Den flåtten hadde nok med seg noen blindpassasjerere i form av skumle bakterier.

Det ble piller på meg (Noroclav - amoxicillin) og hele uka har jeg fått delikate kuler med leverpostei oppi maten min (med piller inni, red. anm)

I torsdags kom mor plutselig på (i alle fall virket det plutselig for både far og meg) at jeg skulle klippes.
Det ble kort prosess og superkort sveis.
Når all pelsen var minisert til et minimum fant de enda tre flått på meg.
Den siste hadde satt seg der hvor jeg selv pleier å sitte. Nemlig i baken, så midt i som det gikk an uten at den forsvant inn i tarmen.

Nå er jeg dryppet enda en gang med flåttmiddel. Denne gangen med Exspot.
Så får vitro at det holder.

Kule ved øyet er mye mindre nå og ikke rød i det hele tatt, men det er fortsatt litt skorpe på den og litt øm er den også.
Lisel skal se på den på tirsdag igjen. Men da tror jeg den er bra.

Så visst er det litt synd på meg.

Bortsett fra det har jeg det bare bra.

Hei då!

Hallands skoger

Vel i bilen etter runden på Sofiero, sovnet jeg ganske så med en gang.
Det var mye å sortere oppe i hodet nå. Både besøket i Lerberget og så slottspromenaden.
I bilen skjer det jo ingenting, så der er det bare å sløve.

Nå snudde vi snutene nord over og neste stopp var Kungsäter, langt inne i de Halländska skogene.
Der bor Benny og Eva-Lena sammen med tre hunder og en katt.

Jeg fikk nesten samme velkomsten der som i Lerberget.
Alle tre hundene skjelte meg ut etter alle de noter de kunne.
Jeg slapp inn i hagen etter en stund og til sist fikk jeg komme inn i huset også.

Strengest var Asta. Hun er en veldig liten mellompudel på 3 1/2 år.
Hun passet på det meste fra kjøkken til sofa og jeg fikk aller nådigst være der.

De gamle hundene (Selma, toller/goldenblandis, 11 år og Lisa, Tibetansk spaniel, tror jeg, 12 år), tok det med ro ganske snart og brydde seg ikke så mye med at jeg var der.

Etter en deilig middag for menneskene (det duftet veldig godt for en hundesnute, alltså) gikk vi tur i skogen, mor, Eva-Lena og alle vi hunder.
Det var fint der, med en masse nye dufter og etter hvert som vi gikk, ble vi også bedre venner, jeg og Asta.

Et sted var all skogen hogget ned, så man kunne se langt, og på neste kolle så jeg et rådyr.
Jeg vurderte en stund om jeg skulle løpe dit, men ble enig med meg selv og mor (som sa at jeg skulle bli) at jeg skulle bli der jeg sto.
Det luktet forresten rådyrspor både her og der i den skogen. Asta og jeg måtte gjøre et par små utflukter for å følge sporene litt, men var flinke og kom tilbake når fløyta fra Lerberget pep.
(Den fløyta blir bare brukt av og til, så den har sterkere effekt enn vanlig plystring (vissling). Red. anm.)

Neste dag måtte Asta til veterinæren, for hun hadde vondt i det ene øret sit.
Det ble til at mor og Eva-Lena dro ivei og jeg ble hjemme med Benny, far og de andre hundene.

Katten som bor der er veldig forsiktig med fremmede hunder og viste seg ikke før langt ut på ettermiddagen den andre dagen.
Da kom den tassende forsiktig langs grusgangen og hilste på sine hundevenner. Jeg sto helt stille, for så nære en katt hade jeg aldri vært. Da den var en meter fra meg smøg den ned bak noen blomster, og jeg tasset frem for å se hvor den ble av og om jeg kanskje kunne få hilse på den.
Men det ble litt for skummelt for katten og da løp den.
Jeg løp ved siden av den bort til garasjen, men der forsvant den inn under noe redskap, så jeg ga opp å bli kjent med den for denne gangen.
Kanskje en annen gang.

Det var dags for mat for både meg og menneskene og når vi hadde spist var det avskjed og vi skulle reise igjen.

Tusen takk for hyggelig samvær. Håper vi ses snart!

Jeg sovnet ganske fort bak i buret mit og våknet bare for å bli luftet når bilen skulle ha bensin.
Nå var vi på vei hjemover.

En liten luftetur til i skogen når mor og far skulle bytte plass bak rattet og så sov jeg meg hele veien hjem.
Når vi til sist kom frem, var det mørkt og midt på natta.
Bare å gå å legge seg igjen.
Men du verden, så deilig det er å sove hjemme i egen seng etter å ha vært ute på sepnnende eventyr...

Søndagen var det full rulle i hagen. Både mor og far gravde og stod i. Gamle bedd ble som nye og nye bedd ble det også - egne bedd til mynteplantene, som ellers tar over det meste hvis de bare får lov.
Jeg holdt oversikten fra en plass i skyggen og var storfornøyd med det.

 Snipp snapp snute, så var det eventyret ute.

Hej då!

Sofiero

Neste stopp på vår turné var Sofiero.

Sofiero er et slott som ligger like nord for Helsingborg.
Det ble bygget på midten av 1800-tallet og har tinder og torn, som slott skal ha.

Ethvert slott med respekt for seg selv har også en park eller hage.
Sofiero har en stor, fin slottsträdgård hvor også hunder er velkomne.
Parken ble kåret til Europas vakreste i 2010.

På denne tiden av året blomstrer det en masse busker der som heter Rhododendron.
De finnes i mange forskellige farver og størrelser og noen dufter deilig.

Mor og far syntes det var veldig vakkert der og vi gikk rundt lenge og kikket og luktet på blomstene og så på statuer og kunstverk som stod der rundt omkring.
Jeg for min del syntes vel det var mere interessant å drikke vann i fontenene og i bekken som rant i en dal nedenfor slottet, snuse på alle trestammene og se på de andre hundene som var der. (Vi traff blandt annet et par damer med Whippets, som visste hvem min mamma, tante og kusine var. Verden er ikke så stor blandt hunder heller).
Sammen syntes vi i alle fall at det var et trivelig sted å være.

Til sist ble man kaffetørst og vi gikk til kafeen som ligger i slottet.
Der fantes en fin terrasse, med utsikt over rhododendronbuskedalen og Øresund.
Det var varmt og solig, så vi fant en fin plass helt øverst.
Den samme plassen hadde også en kråke funnet og den flyttet seg ikke så veldig langt når vi kom.
Når kaffen var drukket fikk både kråka og jeg vær vår kakebit ved bordet.

Så bar det av til bilen igjen og mot neste mål.

På turné

Hei!

Vi har vært på turné. I Sverige.

Næemere bestemt i Skåne og Halland.

Det var en hendelsesrik tur, så jeg tror jeg forteller den i flere avsnitt.

Jeg forstod jo at vi skulle ut å reise igjen, for det kom frem vesker og det ble pakket.
Sekken min ble også fyllt med det man trenger for noen dager (mat, førstehjelpsting, beautybag (kam og saks, red. anm.), mere mat (og enda holdt det på å bli for lite....) godbit osv.)

Onsdag kom far og hentet oss på jobb og vi kjørte langt og lenge til vi kom frem til et hotell i Åmål. Der skulle vi sove en natt.

Jeg har jo prøvet hotellivet et par netter før, så det gikk helt fint.
Etter frokost og en god spassertur kjørte vi langt og lenge igjen.

Når vi til sist stoppet, var vi et sted hvor jeg visste at jeg hadde vært før. Det tok bare litt tid å komme på hvordan det hang sammen.
Vi hadde kommet til mit barndomshjem i Lerberget!
Å, så hyggelig.

Ut av døren på huset kom alle tre hundene (med Gunnel på slep) og skjellte meg ut etter alle mulige noter og unoter. (Gunnel skjellte ikke)
Den som skjellte mest var mamma Soya - hun er streng - men tante Axa og kusine Ebba hadde også sitt å si.
Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var svær (stor)...
Det var bare å legge seg paddeflat for øvrigheten og gjøre seg så liten som mulig - og det er jo ikke så lett når en har blitt litt for stor....
Jeg forsøkte å gjemme meg bak bena på mor eller far, men det hjalp ikke.
Du verden for en mottakelse, men likevel var jeg glad for å se dem alle, både to og firbente.

Etter en grundig innføring i flokkens rangordning med meg nederst, kunne vi gå en liten sving uten alltfor mye irettesettelser og det var veldig hyggelig å være sammen med familien igjen.

Litt senere kom det flere på besøk.
Det var Gabby, søsteren min, som kom sammen med sine folk, Kerstin og Berndt og Lagottogutten Chipo.
Gabby fikk den samme hjertlige mottakelsen som jeg hadde fått og nå var vi to helt nederst på rangstigen. Vi hadde inget å krangle om der nede og syntes det var hyggelig å møtes igjen.

Når alle nødvendige instrukser om orden og rang var gitt og oppfattet, dro vi på tur på stranden.
Det var morsomt.
Vi løp og plasket og et var deilig å strekke på hele seg etter mange timer i bil.

Jeg tror vi var et imponerende syn; Et gjeng med fem mørkhårete damer og en lys herremann.

Så reiste Gabby med familie hjem til seg.
I stedet kom søster og svoger til Gunnel og det var også hyggelig.
Flere mennesker til å kose med oss hunder.
Men vi var egentlig ganske så fornøyde etter strandtur og mat, så vi maste ikke om oppmerksomhet.

Om natten sov mor, far og jeg på rommet hvor jeg hadde mine første ni uker her i verden. Det kjendtes godt og tryggt ut og jeg sov som en stein.

Vi rakk tre turer neste formiddag og jeg fikk møtt flere hunder, vi var innom skogen en sving og selvfølgelig en tur på stranden og i vannet
Nede i havnen hadde en andemor elve små andunger å passe på. De var kjempesøte, de små nøstene og veldig spennende å følge med på.

Jeg ble mer og mer godtatt i gjenget, særlig av tante Axa, og like før vi skulle dra var jeg nesten en av dem.

Men så var det dags for avferd og neste eventyr.

Tusen takk til Gunnel og jeneten for kjempehyggelig samvær!
Håper det ikke går mange år før neste gang vi ses.